Eggemoen 6 timers 2010

Eggemoen 6 timers 2010

Med sommerfugler i magen setter jeg meg i bilen for å kjøre til Eggemoen. Dagen er kommet og mange tanker suser gjennom hodet. Har jeg fått nok mengdetrening? Har jeg bra nok sko? Holder det med drikke og næring? Skal jeg løpe med lang eller kort trøye? På veien møter jeg Gjermund Sørsdal, og legger meg på hjul. Greit å følge en kjentmann, så kjører jeg meg ikke bort.

Flott vårvær møter oss på Eggemoen. Bare vinden som bekymrer litt. Jeg finner en plass på høyre side , litt før målpassering hvor jeg setter opp bordet mitt. Jeg har ikke med all verden av utstyr, gel, et par energi barer og ulike blandinger med drikke + ekstra sko. Så bærer det inn i en liten garderobe for å skifte. Her sitter flere garvede ultraløpere og forteller fra de siste ultraopplevelser. Som fersking står vel ørene mine rett ut som parabolltalerkner, odøren av Tigerbalsam kiler i nesa.

Starten går og vi kommer oss i gang. Noen med større fart enn andre. Jeg har lagt opp en strategi hvor jeg skal ligge på rundt 5.0 pr. kilometer de første milene. Den strategien går tett til skogs etter to runder. Beina kjennes så fine, været er flott og jeg har masse energi. Med tanke på at jeg startet med ultraløping august 2009 på Trandum 6 timers, så tilsier jo all fornuft at jeg burde holde hodet lavt og løpe rolig. Men i mitt lille ubekymrede hode og med min totale uvitenhet om hva som kan dukke opp av prøvelser på et seks timers løp, spretter jeg av gårde. Kilometer tiden ligger på 4.30. Jeg holder meg til vann første timen, det blir nok med søtt etter hvert. Det er mange som heier og en god stemning rundt løypa. Vinden blir som fryktet litt plagsom til tider. Jeg passerer maraton i overkant av 3.15, og kroppen føles fortsatt fin. Nå begynner nedtellings fokuset. Jeg har funnet ut at jeg må dele opp løpet i mange små delmål. På den måten gir jeg meg selv konkrete arbeidsoppgaver.  Det hjelper meg å holde fokus. Etter å ha løpt i 3.45 begynner jeg og kjenne antydninger til stive bein. Jeg forsøker å tenke teknikk, men stivheten lar seg ikke skremme bort. Tempo må ned, jeg stopper og strekker ut legger og hamstrings. En liten tur ut i skogen for å markere territoriet gjør også godt. Den neste timen handler om stahet og trass. Beina er vonde, men jeg klarer å løpe, og jeg ser at det er flere som sliter med vondter her og der. Jeg legger også merke til at flere av de som har løpt i teten er blitt borte. Gjermund sliter med kramper og må tidvis gå, slepe bein etter seg.

Siste 50 minuttene kommer godfølelsen tilbake. Stivhet og vondter forsvinner. Steget kommer tilbake, kroppen føles lett og fin igjen. Dette er en merkelig følelse som bare må oppleves. Jeg løper ned tempoet til 4.25 og løper det jeg er god for. Flere roper til meg at dette går bra, uten at jeg reflekterer noe nærmere over det. I passeringsområdet har de en flatskjerm, men jeg klarer ikke å fokusere slik at jeg får med meg hvordan jeg klarer meg. Så lyder sluttsignalet, det er både godt og vondt å stoppe. Stor blir overraskelsen da Gjermund kommer bort og gratulerer med tredje plass. Mitt andre 6 timers løp og tredje plass med 72.295 km. Dette var langt over målsettingen jeg hadde satt meg.



Foto: Tommy Støa



Til slutt vil jeg må jeg nevne arrangørene som gjør dette mulig. Uansett hvor man snur og vender seg møter man bare blide mennesker. Det er utrolig morsomt å være deltaker når man blir så godt ivaretatt.