I kjølig høstvær ankom vi klubbhuset til Fredrikstad IF. Det var godt å kunne krype inn i en varm garderobe, og jammen var det mange trivelige maratonløpere der også. Praten går alltid lett når man møter likesinnede og teamene var mange.
Etterhvert dukket det også opp noen duathlon utøvere fra Winforce Expedition team. De hadde startet fra Oslo tidlig lørdag morgen, og syklet ned til Fredrikstad for å løpe maraton, for deretter å sette seg på sykkelsetet og sykle de ti samme milene tilbake til Oslo. Ikke bare gjennomfører de maratonen, men flere av gutta løper virkelig en sterk maraton. Respekt!
 |
| Winforce Expedition team på vei tilbake til Oslo |
Så nærmet starten seg. I garderoben var usikkerheten stor når det gjaldt klær. Skulle jeg løpe med Skins tights eller velge noe tykkere? Hva med overkroppen,? Ble det for kaldt uten jakke eller....? Det er ikke lett å bestemme seg når temeraturen lurer rundt 0 og man stort sett har løpt med shorts og t - shirt det siste halve året. Valget ble gjort, det ble skins, tynn ulltrøye og en t-shirt.Så jogget vi opp til startstreken.
Øystein var nok spent på hvilken åpningsfart han skulle legge seg på, men han bestemte seg for å følge Knut Eraker Hole. Sjøl tenkte jeg at dette skulle være en heller rolig enn hektisk maraton, derfor skulle jeg ta det rolig fra start og kjenne litt på kroppen hva som ville fungere.
Jan Haland fortalte før start at han var veldig usikker på farten, han har brukt siste tiden på å komme seg etter operasjon i beina. Men det virket da som om han hadde funnet tilbake til god gammel form. Frants Mohr skulle ikke stresse fra start sa han, og la i vei i 3.50 tempo - men det var fordi det var nedover, og dermed gratis tempo:) Tommy Støa hadde bestemt seg for å gutse litt denne dagen, og han hadde virkelig skumle planer, en stund lå han an til å sette ny pers. Desverre fikk han store problemer med et kne som gikk fullstendig i lås.
Løypa i Fredrikstad var god å løpe i. Tre runder av 14 km. Noe kupert, og en fin blanding av asfalt og grusveier. Noen steder lå det litt is / snø, men arrangøren hadde strødd på de verste stedene så dette var ikke plagsomt. Det som ble krevende for min del var asfaltstrekket som hadde et terreng som bølget litt opp og ned. Disse nedoverbakkene samt noen knappe svinger utfordret mine slitne hofter og stive bein på siste runden. Ellers må det nevnes at det å få varm saft på drikkestasjonene opplevdes som balsam for kropp og sjel!
I ettertid ser jeg at jeg har noe å hente på å tørre å starte i et litt roligere tempo. I snitt løp jeg første 21 km i 4.11 pr.km. Tror jeg kan få en langt bedre opplevelse av siste 21 km hvis jeg holder igjen litt mer i starten. Frants Mohr som jeg nevnte tidligere klarte nettopp dette. En rolig start, for så å løpe progressivt hele veien. Jeg tipper han hadde en bra negativ splitt på siste runde:)
Selv om jeg løp litt for hardt i starten gikk løpet greit, jeg ble faktisk ikke forbiløpt, men plukket løper etter løper. Dette motiverer veldig når det verker i bein, armer og ikke minst hodet. For det er ikke til å stikke under en sofa at håpløse tanker sniker seg inn og forstyrrer. På siste runden i noen av disse vonde småbakkene som gikk nedover hadde jeg så lyst til å gå, men heldigvis så jeg en rygg foran meg. det var nok til at jeg fikk los og trampet videre. For det er mer tramping enn løping mot slutten av et maraton for min del. Steget forsvinner, og plattfotklasket i bakken trer frem. Men med litt konsentrasjon og fokus klarer jeg stort sett å hente meg inn på dette.
Når jeg passerte 38 km fikk jeg øye på en blå og gul rygg. Personen både hoppet, haltet, løp og gikk om hverandre. " ØYSTEIN" ..... ropte jeg ut. Hva har skjedd? Øystein smilte, og med glimt i øyet fortalte han om kramper i både armer og bein. Hvis jeg strekker ut her, så kommer det ei krampe der, fortalte han og pekte og gestikulerte. Sjøl hadde jeg fryktelig lyst til å stoppe opp og slå følge, for det er ikke deilig å løpe med kramper i begge hamstringsene. Heng deg på, jeg løper ikke veldig raskt sa jeg og travet videre. Borte ble Øystein.
Jeg kom i mål på 3.04.28, strålende fornøyd.
Noen små minutter etter kom Øystein, som kunne fortelle at han hadde holdt teten sammen med Eraker Hole fram til 21 km som de passerte på ca 1.19. Så hvis ikke hold og kramper hadde slått inn, samt litt mer maratontrening ville Øystein løpt maratonen på 2.40.
 |
| En alltid blid Øystein! |
Men det er jo dette som gjør denne distansen så utrolig fasinerende. Det er så mange forskjellige elementer som spiller inn. Trening, kost, drikke, vær, løypeprofil, løpsopplegg, dagsform, psyke er alle faktorer som skal samspille for at man skal klare å gjennomføre disse magiske 42 kilometerne på en god måte.
Til slutt må jeg få rose arrangøren som steller i stand med både ertesuppe og kake etter løpet. Det smakte utrolig godt! Dessuten er det veldig trivelig å sette seg ned og småprate med de andre som har deltatt.
Nå skulle jo dette være årets siste løp for min del sa jeg innledningsvis. Men nå slår det meg at jeg har løpt fire maraton i år hvis jeg regner med Eggemoen og Romerike 6 timers. Det betyr at jeg må ha et maraton til så har jeg klart fem på norsk jord.... er det ikke noe som heter det da?
http://connect.garmin.com/activity/54045296
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar