Jeg hoppet på sykkelen og trillet ned til Lierbyen, videre ut til Amt.svingen før jeg satte kursen mot Lierbakkene. Har forstått at det er der syklistene måler krefter, det er der watten får utløp og krampa kommer hoppende på deg.
Mine løpebein holdt vel et visst trøkk omtrent midtveis mellom Lierkroa og rundkjøringen ved Reistad, da var det slutt. Resten ble en slitsom trassete transport opp til Damtjern, fy så sur jeg ble i beina.
Høy frekvens og lavt tempo sørget for at jeg kom meg hjem.
Der var det bare å kaste hjelm og sykkelsko fra seg, og hope i løpeskoa.
Da kom sjokk nummer to!!!! Løpebeina mine var blitt forvandlet til våte tømmerstokker uten snev av fjæring. Oiiiiioi, dette var heftig. Etter ca 1,5km begynte det å løsne heldigvis, jeg klarte å sette et nogenlunde steg. Dette ble med andre ord ikke den helt optimale økta, men du verden så nyttig.
Regner med at trening på dette vil føre meg litt nærmere en brukbar tri opplevelse.
Det som skremmer litt nå er at jeg ikke har begynt å trene i det våte element enda, men,men, lenge til august enda:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar