Heisann!
Som kjent så står ikke tiden stille, den går umiskjennelig videre. Jeg har heller ikke stått stille de siste årene, men det har denne bloggen. Morsomt å se at tittelen på denne bloggen også har blitt brukt som tittel i en fantastisk bra podcast av Jann Post de senere åra. https://podcasts.apple.com/no/podcast/i-det-lange-l%C3%B8p/id1488494849?l=nb&i=1000509758856
Ser at jeg sist var inne den 27.august 2017. Da hadde jeg kommet meg hjem fra Hønefoss med heder og ære etter seier på Ringerike 6 timers. Dette ble starten på en liten seiers trippel oppe på Ringerike.
Jeg løp inn til 1.plass også i 2018: Da skrev Olav Engen i Kondis følgende: «Dag Bern fra SK Kraft vant Ringerike 6-timers i år som i fjor, på ny stevnerekord 79,595 km. Resultatet er også norsk aldersrekord i klasse M50-54.»
Det samme skjedde i 2019, ny seier, men ingen rekord på over 80k. Da sto det følgende: «I herreklassen vant Dag Bern, SK Kraft etter å ha løpt 75,755 km. Han passerte maraton på 3.10.18. Lars Chr. Dørum, Spiridon kom på 2. plass med 69,060 km (passerte maraton på 3.29:59), mens 3. plassen gikk til Jan Magnus Brevik, SK Rye etter at han hadde løpt 68,344 km.»
Dermed ble det utrolige 3 seire på rad, egentlig veldig godt fornøyd med egen prestasjon:)
Har også løpt noen andre løp siden 2017.
Det ble blant annet to Kickmaster ultramaraton 50K i 2018. Nr 1 ble gjennomført 3.42.45, nr2 ble gjennomført på 3.38.28.
Holmestrand maraton 2018 gikk unna på 2.57.39
Etter Ringerike 6 timers 2019 begynte det å lugge litt nederst i korsryggen. Jeg valgte delvis og ignorere ubehaget, gikk litt ned på mengde og dro heller litt på med fart. Jeg skulle jo bare lade opp til Hytteplan. Det ble lite greie på treningen i ukene før Hytteplan, mange avbrekk med vond rygg. Vurderte en stund å droppe hele løpet, men dumskapen vant, og jeg kom meg gjennom de 10 km på 37.49. Året før løp jeg på 36.45, så det var ikke ellevill jubling etter målgang.
Deretter tok jeg meg en god pause før jeg etterhvert begynte å løpe litt igjen. Det funket en stund, men ryggen kranglet fortsatt. Nå ble det av og på gjennom hele vinteren og utover våren. Corona pandemien kom, og alt lå tilrette for masse trening, men neida. Oppgitthet og frustrasjon gjennom flere måneder førte til at jeg valgte å anse meg selv som pensjonert løper med kun mål om å holde meg i aktivitet for livskvalitetens skyld. Alle ambisjoner skulle kastes på båten.
I slutten av juni trente jeg på en grusbane på jobben, kroppen kjentes lett og god ut, ryggen var for engangs skyld på lag. Sola varmet og himmelen var blå. Jeg klinte til og nøt km tider på 3.40 - digg:) Kanskje det var liv laga i en sliten kropp tross alt...
Så smalt det, ikke voldsomt men det skjedde noe nederst korsryggen. Det skulle vise seg å være en solid prolaps. Beskjed fra kiropraktor var å være tålmodig, dette kunne ta alt fra 3 til 12 måneder. Høyrebenet ble numment på grunn av at isjasnerven kom i klem. Skal si det var godstemning i heimen en periode da.
Slik gikk 2020, prolaps, isjasplager og pandemi...
I november gikk jeg til innkjøp av brukt mølle, tok ikke sjansen på å løpe på glatta med dårlig rygg. Samtidig begynte smerter og plager sakte men sikkert å trekke seg tilbake, rundt juletider kunne det være dager da jeg ikke kjente til ubehag i det hele tatt. Helt fantastisk! Som en gammel sirkushest som kjenner lukten av sagmugg, begynte jeg å trave litt igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar