søndag 26. september 2010

Oslo maraton


Oslo maraton 2010
I fjor løp jeg Oslo maraton for første gang. Da holdt det med 21 km, i år skulle jeg fullføre hele distansen. Jeg er hva man kan kalle relativt uerfaren som maratonløper, med kun et helmaraton som erfaring. Det endte med ” runners knee” og jeg kunne stort sett ikke gjøre annet enn å sitte på ergometersykkelen i åtte måneder.  Nå skal det sies at jeg har løpt tre 6 timers løp de siste 12 månedene. Så distansen følte jeg var inne, men hva med hastighet og intensitet?
Jeg er en typisk annenhver dag løper, det passer meg og omverdenen sånn passe bra. Det blir ikke de helt store mengdene i løpet av uka ( i snitt 4,5 mil pr. uke siste halve året), men jeg kompenserer med fart på trening. Hvor lenge vil jeg holde et akseptabelt tempo før jeg sprekker? Kunne jeg klare å presse meg ned mot 3.00 blank? Med disse tankene surrende rundt i hodet kjørte jeg inn mot Oslo.

Organisering i forbindelse med startnummer og t – shirt gikk utrolig raskt og smidig. Jeg fikk skiftet raskt, og levert inn bagasje. Ingenting å utsette på vakthold og lagringJ
Så var det bare å bevege seg mot startsted. Jeg sikta meg først inn mot fartsholder på 3.15, men tenkte at det bare er dumt å starte defensivt. Dermed starta ålingen fram til fartsholder på 3.00 blank. Starten gikk greit. Pulja rundt fartsholder organiserte seg raskt, deretter var det bare å ligge i gruppa. Det var utrolig morsomt å komme inn mot sentrum, mye mennesker, heiing og muntre tilrop. Første 10 km gikk unna på 43 minutter. Jeg valgte bevisst å drikke vann de første 15 km, deretter var det over på sportsdrikk. Fartsholder løp utrolig jevnt og stødig. Sakte men sikkert begynte folk å falle av 3.00 gruppa. Etter 25 km tok jeg litt gel, noe som ga et skikkelig kick. På vei inn mot byen igjen så jeg Frantz Mohr, ca 4 – 5 minutter bak. Mannen som har vist meg ryggen på både Eggemoen og Romerike 6 timers. Skulle jeg klare å holde han bak meg i dag?
Etter 29 km kom følelsen av at dette var ” barneskirenn” og jeg økte tempo til 3.55 og dro litt fra 3.00 gruppa. ” Nå eller aldri ” tenkte jeg. Det funka til 35 km……..

Stiv mann!
Foto: Ole Arne Schlytter
Snakk om å stivne! Farten raste ned til 5.15 pr. km. 3.00 blank gruppa kom opp på siden av meg, jeg forsøkte å holde tempoet, men måtte gi opp. Etter 39 km kom heldigvis et siste blaff av energi smygende slik at farten kom opp på et nogenlunde tempo. Jeg fikk kontakt med 3.00 gruppa igjenJ  Merka at Mr. Mohr kom sigende bak.

På 41 km smalt det i begge hamstringsene, bråstopp! Her er det bare å bøye seg framover tenkte jeg. Plutselig griper en arm tak i meg…. Kom igjen!!! Du klarer å komme inn på under 3 timer, følg mitt tempo! Det var fartsholderen, Mr. 3.00 blank! Jeg krøkka meg etter mannen som ropte og maste. Sakte men sikkert kom jeg inn i en rytme som i beste fall kan beskrives som luntende elefantmarsj.
Det var ikke behagelig å måtte kravle seg fram på brostein de siste meterene, men jeg kom meg over streken på 2.58.17. Snakk om godfølelse!!! Jeg ble stående å vente på fartsholder slik at jeg fikk takket mannen, uten han ville jeg aldri kommet under 3.00 blank.

Redningsmannen!
Foto: Ole Arne Schlytter

Dette blir definitivt ikke mitt siste maraton!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar